Da vi kom til Det Norsk Teateret i Oslo, møtte vi Adil som har en fortid i programmet Dansefeber som gikk på TvNorge. Han fortalte oss om seg selv, og hvordan livet hans hadde vært før han kom i kontakt med Det Norske Teateret.
Han startet med å fortelle oss om faren hans som hadde kommet til Norge fra Pakistan i håp om å begynne på nytt. Faren som den gang jobbet som arkitekt i Pakistan hadde store forhåpninger da han kom til Norge, men som senere viste seg at skulle bli en skuffelse. Han fikk ikke jobb, og endte til slutt opp som vaskehjelp.
Siden faren ikke fikk til det han ville da han kom til Norge, mente Adil at han la dette over på etterkommere, og ville at de skulle lykkes. Fra første stund skulle Adil lære å synge. Dagene var preget av øving, øving og mere øving. Adil hatet å synge, og det gjorde det ikke bedre at han ikke hadde noen venner som han kunne prege tiden sin sammen med.
Like ved der Adil bodde på Ullevål, var det en liten skog hvor han pleide å gå for seg selv. Han hadde sett tegneserier på TV hvor robotene i Transformers og skilpaddene i Ninjaturtles hoppet rundt og gjorde triks på bakken. Det var akkurat disse figurene Adil ville være når han var i skogen. Bare glemme hverdagen og være der han egentlig mest ville.
Årene gikk, Adil gikk i 10 klasse og lekte fortsatt Ninjaturtles i skogen. Men en dag kom han over noen som hadde holdt på med det han hadde gjort i skogen i årevis, men bare i en gymsal. Det gikk opp et lys for Adil. Mens han sto der kom det bort en type som lurte på om han ville være med bort og trene sammen med de. Herfra utviklet talentet til Adil seg og han ble etter hvert kjent både innlands og utlands.
Han startet med å fortelle oss om faren hans som hadde kommet til Norge fra Pakistan i håp om å begynne på nytt. Faren som den gang jobbet som arkitekt i Pakistan hadde store forhåpninger da han kom til Norge, men som senere viste seg at skulle bli en skuffelse. Han fikk ikke jobb, og endte til slutt opp som vaskehjelp.
Siden faren ikke fikk til det han ville da han kom til Norge, mente Adil at han la dette over på etterkommere, og ville at de skulle lykkes. Fra første stund skulle Adil lære å synge. Dagene var preget av øving, øving og mere øving. Adil hatet å synge, og det gjorde det ikke bedre at han ikke hadde noen venner som han kunne prege tiden sin sammen med.
Like ved der Adil bodde på Ullevål, var det en liten skog hvor han pleide å gå for seg selv. Han hadde sett tegneserier på TV hvor robotene i Transformers og skilpaddene i Ninjaturtles hoppet rundt og gjorde triks på bakken. Det var akkurat disse figurene Adil ville være når han var i skogen. Bare glemme hverdagen og være der han egentlig mest ville.
Årene gikk, Adil gikk i 10 klasse og lekte fortsatt Ninjaturtles i skogen. Men en dag kom han over noen som hadde holdt på med det han hadde gjort i skogen i årevis, men bare i en gymsal. Det gikk opp et lys for Adil. Mens han sto der kom det bort en type som lurte på om han ville være med bort og trene sammen med de. Herfra utviklet talentet til Adil seg og han ble etter hvert kjent både innlands og utlands.
Men alt var ikke en dans på roser for Adil. Hans far fordro ikke at han danset og han ble bedt om å forlate hjemmet hvis ikke han sluttet og danse. Dette var nesten slutten for Adil. Men han følte at han måtte fortsette fordi dansingen var det eneste som ga han glede. Han fortsatte derfor å breakdanse (breakdans er en spesiell form for dans) på nedslitte togstasjoner hvor han kom hjem til faren sin med blodige hender. Isede for å si sannheten om at han hadde vært i utlandet og danset eller på jerbanetorget, måtte han lyve og si at han hadde vært på skoletur eller gjortlekser.
Etter hvert ble presset fra faren så stort at Adil omtrent hadde sluttet å danse. Men en kompis tipset han i siste liten om at det skulle være en konkurranse som var midt i blinken for Adil. Og etter mye og men meldte han seg på og gikk på audition. Han sier at mesteparten av grunnen til at han står her på Det Norske Teateret i dag er at han den dagen kom seg opp av senga for å gå på audition.
Jeg synes foredraget til Adil var spesielt og interessant. Noe jeg la spesielt godt merke til, var alle de engelske uttrykkene han brukte når han snakket til oss, og ikke minst utstrålingen han hadde under workshopen.
Med tanke på problemene Adil hadde både i hjemmet og på skolen, viser det hvor langt man egentlig kan komme med lite. Selv om man har få forutsetninger, kan man nå målet sitt hvis det er det man virkelig brenner for.
1 kommentar:
Jøssenavn, du huska mye av det Adil sa! o_O
Way to go!
Legg inn en kommentar